Arrangement onsdag kveld

June 20th, 2007

I dag har det også vært ved stortinget.. Det ble først appell ved

Terje Skaufjord (Afghanistankomiteen)

Dessverre – du er en ung mann og ressurssterk, dra hjem! Det er alltid noe feil med asylsøkere og flyktninger. De stemmer ikke med bildet av slik de skal være. Den riktige asylsøkeren har omtrent aldri satt sine bein i Norge. Det erjo derfor sÃ¥ fÃ¥ fÃ¥r asyl her i landet. De som fÃ¥r bli, fÃ¥r opphold pÃ¥ humanitært grunnlag. Fordi Norge er snille, vi viser humanitær forstÃ¥else, selv om egentlig asyl ikke inngis.

De afghanske asylsøkerne er blitt “stemplet” – ja fordi det er entydig negativt m,ent – som unge og ressurssterke menn. Fryktelig – ikke sant. Smak pÃ¥ det. BÃ¥de unge, ressurssterke og menn. Tre feil pÃ¥ en gang.

For å klare å flykte den lange ruten fra Afghanistan til Norge, inn i Festung Europa, tror jeg en trenger i hvert fall to av disse egenskapene. Det er ikke for hvor hvem som helst. Du bør være langt over snittet både psykisk og fysisk for å klare påkjenningen. Kanskje ikke så rart at det i det siste har kommet færre familier og flere unge menn. Og ideal-asylsøkeren til Libe Rieber Mohn og Arild Stokkan Grande: gamle, ressurssvake kvinner, klarer neppe å ta seg fram til Norge i disse dager.

Hvilket Afghanistan er det disse ressurspersonene ikke vil tilbake til? Alle kjenner til situasjonen med Taliban og selvmordsbombere, og amerikanernes forkjærlighet for å bombe først og spør etterpå, som har tatt livet av mange unge, og sikkert ressurssterke menn.

Men jeg tror at for ressurssterke unge menn er det et moment som er langt verre: Alle de gamle krigsherrer har nå gjennom parlamentet gitt seg sjøl amnesti for sine kriminelle handlinger i fortid og nåtid. Nylg åpnet bandittene i Hezbi Islami kontor i Kabul, og flere andre byer i Afghanistan. Og straks partiet deres var lovlig ijgne, sto 40-50 av de såkalte uavhengige i parlamentet frem som Hezbi-folk.

Mange av våre afghanske flyktninger har flyktet fra disse folkene. Nå, med USAs og norsk hjelp, har krigsherrene fått enda bedre spillerom for sin virksomhet, som er en trussel for alle ressurssterke, unge afghanske menn, så fremst de ikke vil underlegge seg beskyttelsen til en av dem.

Med USAs og NATOs hjelp styrer krigsherrene. Det skal vi fortsatt bruke milliarder på å støtte. Senest tre Herkulesfly til 3,5 milliarder kroner. Men vi kan ikke la noen afghanske unge menn få bli i landet. Da bruker nemlig Norge ressursene feil.

Deretter entret Thomas Dybdahl scenen. Videre ble det appell ved Mujtaba Mastoor fra Afghansk ungdomsforening. Neste artist var BigBang. Øystein Greni sa blant annet “Dere støtter en god sak. De som sitter bak oss her burde skamme seg, men jeg tror de vet det ogsÃ¥.”

Deretter ble det appell ved

Dag Hareide fra Nansenskolen

Hei! Ja, vi har et forslag. Det er undertegnet av fylkesordfører i Oppland og ordføreren i Lillehammer. Begge to er fra Arbeiderpartiet, og rektor ved Høyskolen i Lillehammer og meg – som rektor for Nansenskolen.

Vi tar ikke standpunkt til dette om disse 45 og de andre som er i skjul, skal bli i Norge, eller om de skal dra til Afghanistan. Vårt forslag går på en måte midt i mellom disse steile frontene. Og de er ment å kanskje være en tredje vei ut av det. I hvert fall håper vi at det skaper en fruktbar forvirring.

Utgangspunktet er: Disse menneskene har vært i Norge. 45 av dem har vandret fra Trondheim og hit, og kanskje hatt meninsfulle dagene i sine liv, sier de. Før det har de vært her i 3-6 år. Enten har de blitt holdt skjult, vekk fra det norske i et asylmottak, eller de har måttet skjule seg fra politiet i en kjeller, de har ikke fått noe tilbud om arbeid og utdanning. Altså 3-6 år av sitt liv som stort sett på mange måter har gått med til å bryte dem ned som mennesker.

Er dette nyttig? Er dette verdig? Hvis vi nå tenker oss at disse skulle reise til Afghanistan, hva hadde da vært fornuftig? Jeg kommer fra Nansenskolen på Lillehammer. Der er det nå en gruppe som består av mennesker fra ca. 15 forskjellige land. Det som er felles for de landene er at de er i krig eller har vært i krig de siste ti årene. Noen av dem er flyktninger i Norge med oppholdstillatelse. Andre kommer fra disse landene og bor i de landene. De er der for å lære om hvordan man skaper fred. Hvordan man løser konflikter. Hvordan man jobber demokratisk. Dette har vi til og med statsstøtte til.

Hvis nÃ¥, disse skal sendes tilbake til Afghanistan, sammenlign da med hva vi gjør. Vi bruker i Ã¥r 1100 millioner kroner – mer enn i noe annet land. Halvparten omtrent til militære, halvparten til sivil hjelp. Hvordan bruker vi disse pengene? Pøser dem ut fra Utenriksdepartementet? Kanskje kan det være noe nyttig i det? La oss si vi bruker en million kroner pÃ¥ en norsk hjelpearbeider, som er der ett Ã¥r. Det er sjelden de er der ett Ã¥r, de er der som regel seks mÃ¥neder eller mindre. De kan ikke det lokale sprÃ¥ket, de er pÃ¥ nivÃ¥et med en tredjeklassing i barneskolen. Det er uhyre gÃ¥, jeg vet om en her i gruppa, kanskje to-tre, norske som har peiling pÃ¥ afghansk kultur og historie. Mens disse menneskene som stÃ¥r mellom oss her, som er illegale i Norge, de har den kunnskapen. Og jeg vet at det er folk i utenriksdepartementet som gjerne ville tenke sÃ¥nn. Men det er ogsÃ¥ folk i Arbeids og… hva het det? In.. Et eller annet.. Departementet, som mener noe annet.

Så hvorfor da ikke tenke at disse asylmottakene, kan gjøres om til akademier? Og hvis de nå ikke skal til Afghanistan, men skal være hjemme i Norge, er det da fornuftig å bryte mennesker ned i løpet av tre til seks år? I en situasjon i et land hvor vi skriker etter arbeidskraft, og folk kommer i arbeidsfør alder, og kunne gå inn. Uansett løsninger hadde det ikke vært fornuftig å behandle mennesker på en menneskeverdig måte? Gi utdanning. Vi bruker altså millioner av kroner på å holde disse menneskene bort fra det norske samfunnet.

Jeg har spurt, hva kunne dere tenke dere for utdanning? Og Zahir Athari svarte først og fremst menneskerettigheter. Fordi de er en generasjon som ikke har levd i noe annet enn krig. Som har vært i sine 30-35-25 år de har levd, hele tiden vært i en eller annen form for diktatur, og de vil gjerne lære noe om demokratiet. Jeg må si jeg skammer meg litt over måten de har lært det på i de 3-6 årene de har vært her.

Kunne vi ikke snu disse asylmottakene om til akademier? Det er FNs dag for flyktninger, og temaet er “opphold i verdighet og trygghet”, det er det internasjonale temaet, som er denne dagen, nÃ¥r vi sitter og venter pÃ¥ politiet som skal rydde en plass. Opphold i verdighet og trygghet. Og sÃ¥ har det blitt kommentert dette forslaget som kom fra Høyskolen i Lillehammer, fra Nansenskolen, og med underskrift fra fylkesordfører og ordfører i Lillehammer, at vi kan godt tenke oss Ã¥ tilby et opplegg. Et forsøk. NÃ¥r du skal snakke til byrÃ¥krater sÃ¥ mÃ¥ du alltid begynne med Ã¥ si at det skal være et forsøk, vi skal ikke endre noen regler her, men det skal være et forsøk.

Og så får vi da til det svar at vi kan jo ikke belønne de menneskene som har sultestreiket eller som har marsjert. Skal de liksom få lov fremfor de andre? Men så er det jo faktisk bare sånn det norske demokratiet fungerer. Det er noen som tør å stå frem og vise ansikt. Det uttrykket har vi jo. Man ga det og det et ansikt. Jeg husker borti domkirken her, så var det et ektepar som ble viet for en del år siden. En av dem endte opp som en kronprinsesse, og hun ble sagt å gi de ugifte mødrene et ansikt. Og da gråt til og med jeg en tåre.

Det handler om, tror jeg, og jeg vil takke dere som har marsjert, stått frem og vist deres ansikt og lagt ansiktene ut på Internett, i stedet for å gjemme dere bort. For det er fler som dere. Det finnes etiopere, eritreere, som for eksempel er ureturnerbare, de vil ikke bli tatt i mot, de kan ikke sendes ut, og de eksisterer i skyggenes dal i Norge. Derfor er vi nødt til å gripe tak i dette, og Norge er et av de få landene, vestlig land, som ikke på en eller annen måte normaliserer forholdene for mennesker som må leve i slike vilkår.

Så vårt forslag er, takk for at dere har gitt et ansikt, hvis dere kan gå foran er det andre som kan komme etter, gjør om asylmottakene til akademier!

Her kan dere lese brevet som ble sendt fra Lillehammer med forslaget om utdanning.

Maria Orieta entret deretter scenen. Nabi Dilnewas sang deretter Til ungdommen. Siste appell ble ved Lars Henrik Mikkelsen fra Unge venstre. Tonna Brix spilte deretter noen låter. Og Nabi Dilnewas avsluttet den kulturelle delen med sang og dambura.

Avslutningsvis ble en ballong med en rekke av være ønsker, skrevet på små lapper, sluppet og fløy avsted med vinden.

(mer detaljert tekst kommer)

Nå er klokka kvart på 11 og vi sitter her fremdeles sammen med en stor gruppe mennesker som støtter oss.