September 3rd, 2007
2007-09-03
Det er med stor glede vi i dag har mottatt nyheten om at UNE vil stanse alle deportasjoner av flyktninger som kommer fra Ghazni provinsen. Internasjonale media har lenge påvist at Ghazni provinsen over tid har vært en av de Afghanske provinsene hvor krigen har herjet som hardest. UNHCR har imidlertid omtalt deler av provinsen som stabile, selv om de ikke har hatt stedlig representasjon i Ghazni provinsen siden 2003. FN har slik ikke selv kunnet verifisere informasjonen den har mottatt fra sine kilder inne i provinsen.
Da den afghanske komiteen for flyktninger gjennom juli 2007 oversendte en rekke presseutklipp som viste til kamper og mange sivile drepte i områdene sørvest i Ghazni provinsen, som så langt var blitt karakterisert som trygge, satte UNHCR i gang egne undersøkelser.
Disse understøttet det vi har hevdet lenge – at det går en hard frontlinjene mellom Taliban og regjeringsstyrkene, støttet av ISAF/OEF, nettopp i disse områdene, Jaghori og Malistan. Svært mange av de 20 deporterte flyktningene fra asylmarsjen kommer fra nettopp disse områdene, 15 fra Jaghori og 2 fra Malistan.
Informasjonen vi sendte til UNHCR ble også sendt til UNE. Regelmessig dekning av kampene i og rundt Jaghori og Malistan fra starten av mai til slutten av juni taler sitt tydelige språk. Ghazni er en provins i krig. Forholdene blir stadig verre for sivilbefolkningen. De er omringet av områder kontrollert av Taliban. Det går verken an å komme inn eller ut av Jaghori av Malistan.
Våre påstander ble senest bekreftet i midten av august av Sima Simar, leder av menneskerettighetsorganisasjonen i Afghanistan. Hun er selv fra Jaghori, men bor i Kabul. Hun fortalte på et seminar om Afghanistan på Nansenskolen for 2 uker siden at det ikke har vært mulig å reise fra Kabul til Jaghori de siste 2 årene.
Fra sommerens hendelser, meningsutvekslinger i media, og nå denne pressemeldingen fra UNE kan vi trekke følgende konklusjon:
Å vurdere menneskers beskyttelsesbehov ut i fra enkelt områders sikkerhetssituasjon er ikke holdbart. Krig er ingen statisk tilstand. Det er en tilstand med kontinuerlige forskyvninger. I Afghanistans tilfelle, dreier det seg om lokale krigsherrer, Taliban, regjeringsstyrkene og koalisjonsstyrkene som daglig utkjemper kamper og slag, om selvmordsbombere, bombeangrep fra ISAF/OEF som stadig dreper uskyldige sivile, om siviles kamp for tilstedeværelsen og om krigen som sprer seg til stadig nye områder.
Sivilbefolkningen kommer stadig i klem mellom de krigende partene og tidvis brukes de også som en ”strategiske brikker” av de krigførende. Samtidig finnes det ingen beskyttelse mot den etniske baserte volden som preget Afghanistan før den amerikanske invasjonen og som fortsetter parallelt med krigen.
Vi krever derfor at beslutningen om å stanse deportasjoner til Ghazni også får en konsekvens i form av UNEs generelle tilnærming. Institusjonen har opptrådt med stor arroganse i dette spørsmålet, og det er betimelig med å stille spørsmål om en organisasjon som disponerer den makten det er å definere beskyttelsesbehov ikke burde opptre mer i tråd med prinsipper om å være føre var.
Sommerens deportasjoner tyder på nettopp dette. UNE fastholdt gjennom sommeren at deres praksis med å deportere flyktninger tilbake til såkalt ”sikre områder” var forsvarlig. En argumentasjon de forsterket ved utsendelsen av de 20 Asylmarsj- deltakerne. De 15 fra Jaghoridistriktet og de 2 fra Malistandistriktet i Ghazni provinsen, har ingen tilknytning til noe annet område i Afghanistan. De har aldri tidligere vært i Kabul. De kjenner bare sine distrikt og fluktruten de benyttet for mange år siden. Nå er det umulig for dem å vende tilbake til sine bygder og småbyer.
Hadde avgjørelsen om deres opphold falt i dag, 2 måneder senere, hadde de vært innvilget opphold med grunnlag i Norges folkerettlige forpliktelser om å beskytte flyktninger fra krig.
Senest i forrige uke, ble ytterligere en annen flyktning fra Ghazni fengslet og transportert til Trandum deportasjons fengsel for snarlig retur. Dette ble avverget ved at mannen som skulle deporteres nektet å innta mat og drikke. ”Jeg vil heller dø her, enn å sendes tilbake for å dø der”, forklarte han etter at han ble løslatt fredag den 31.08.07 – 3 dager før UNE besluttet å endre sin praksis. Om han ikke hadde tydd til disse desperate virkemidlene hadde han nok allerede vært fremme i Kabul.
Vi framsetter et minstekrav til norske myndigheter, for at de skal kunne beholde et minimum av troverdighet i asylpolitikken og som seriøse forsvarere av asylinstituttet:
De må nå sørge for å hente tilbake til Norge de som på feilaktig grunnlag ble deportert til Kabul 30. juni og 2 juli. Etter dagens vedtak ville de fått blitt og det er faktuelt grunnlag for å hevde at norske myndigheter hadde tilstrekkelig kunnskap til å gjøre dette vedtaket før de ble deportert. De må nå i anstendigheten navn gis muligheten til å vende tilbake til Norge.
Kontaktperson:
Zahir Athari
Tlf: 417 48 088
www.asylmarsj.no
