Archive for the 'Arrangementer' Category

Kulturstafetten til støtte for afghanske flyktninger

June 29th, 2007

IKKE SEND OSS TILBAKE TIL KRIGEN!
– Kulturstafetten til støtte for afghanske flyktninger

Under sultestreiken sommeren 2006, ble Kulturstafetten arrangert ved Oslo domkirke. I fjor underholdt en rekke artister der, til støtte for afghanske flyktninger. Ved Jakob kirke, starter vi opp Kulturstafetten igjen.

Sted: Jakob kirke (innendørs), Hausmannsgate 14, Oslo.
Tidspunkt: Mandag 2. juli, kl. 19.00

  • Støtteappeller
  • Nabi Dilnewaz (Afghansk folkemusikk/marsjdeltaker)
  • Jørn Simen Øverli
  • Raya (Sigøynermusikk)
  • Lars Bremnes
  • Hallgrim Hansegård (Film/live installasjon)
  • Abdulrahman Surizehi & Javeed Afsari m/gjestemusikere (Persisk og balouch folkemusikk)

Betaling: Fri entré
For mer informasjon besøk www.asylmarsj.no

Kontaktperson / programansvarlig
Baran Kurd, 90 75 32 39

Tenn et lys for en på flukt

June 25th, 2007

Image number 5117 from openphoto.net, by Michael Jastremski, used in this picture. CC:Attribution-ShareAlikeInvitasjon til markering foran Stortinget
tirsdag 26.07.07 klokken 17.00 – 19.30

– Tenn et lys for en på flukt.

Ingen vet hvor mange de er, ingen vet hvem de er. Men under det norske
samfunnets myke overflate finner en skjult tragedie sted. Flere hundre
afghanske krigsofre som har søkt beskyttelse i dette fredlige landet lever nå et liv i skyggene, avvist, glemt og uten mulighet til et verdig liv. De har ingen rett til utdanning, til å arbeide, til å oppsøke en lege når de er syke. Det er ingen som vet om de dør.

Siden sommeren i fjor har 165 av disse blitt deportert. Vi vet ikke hvor de er, vi vet ikke om de lever. Med vår asylmarsj ønsket vi å åpne en dør til Norges skjulte samfunn. I ly av mørket arresterte politiet oss, og ved skjebnens tilfeldige ironi fikk halvparten bli, halvparten skal sendes ut.

Vi ønsker deg velkommen til å tenne et lys for de usynlige medlemmer av vårt samfunn.

Oslopolitikerene som alle har skrevet under på folkevalgte-initiativet vil holde appel:

  • Inge Carlen (Venstre)
  • Morten Elster (RV)
  • Ingunn Norderval (AP)
  • Sapideh Sadeghi (SV)

Den afghanske flyktningekomiteen

Demonstrasjon på Eidsvoll plass

June 22nd, 2007

DSC_0066.jpgI dag, torsdag, ble det en demonstrasjon på Eidsvoll plass som følge av politiaksjonen natt til i dag. Det var en rekke mennesker på Eidsvoll plass for anledningen. De 20 av oss som ble dimmitert i natt, kom gående til Eidsvoll plass med foto av våre venner som nå er blitt arrestert.

Beret Werner, Støttenettverket for afghanske flyktninger

Kjære afghanske venner, hjertlig velkommen tilbake til Stortinget. Vi skal noen appelanter, men jeg må be folk om å flytte seg fra gresset, for det liker ikke politiet. Første appelant er Ågot Valle, hun er stortingsrepresentant for SV, medlem av utenrikskomiteen, og kom i går tilbake fra Kabul. Værsågod.

Ågot Valle, Stortingsrepresentant (SV), medlem av utenrikskomiteen

DSC_0095.jpgKjære afghanere. Jeg må innrømme at jeg blir så rørt. Det er første gang jeg møter de som har gått den lange veien. Når dere gikk den siste avstanden, så var og andre i Afghanistan. I afghanistan så møtte vi flere som var opptatt av ytringsfrihet. Vi fikk høre historier om modige, tapre, flotte journalister. Spesielt to kvinnelige journalister som ble drept. Den siste het Zakia Zaki. Vi møtte journalister som også var redde for sitt liv. Det var en som hadde fått trusler om at vi følger med deg, og hvis ikke du hører til, så vet du godt hva vi gjør med deg.

Vi som er her, vi må konsekvent forsvare ytringsfrihet. Og når dere stille og rolig har gått den lange marsjen i fra Trondheim til Oslo, så altså dere krevd retten til ytringsfrihet. Og dere har gjort det på en verdig måte, og vi må fortsette å kreve den retten for alle som bor i dette landet i skjul. De som lever i skjul eller ikke har retten til å kunne ytre seg.

Vi har møtt FNs høykommisær for flyktninger. Og det som har vært viktig for oss i SV, som jeg representerer, har vært at vi må lytte meget ettertenksomt til FNs høykommisær for flyktninger. Vi er nødt til å følge de som har spisskompetanse på hele det internasjonale samfunnet. Som er der, ser situasjonen, kan gjøre situasjonen, kan […] og de er vi nødt til å følge.

Hva sa Høykommisæren for flyktninger til oss? Jo han sa meget tydelig at situasjonen hadde forverret seg dramatisk i hele landet. Ikke bare i øst og i sør, hvor vi vet det har foregått kamphandlinger i lang lang tid, men også i nord, og i regionale deler av landet. Vi vet at det ikke bare er […]. […]. Men det er også de gamle krigsherrene som trakkaserer, dreper og hindrer folk i å leve verdige liv. Det andre han sa, situasjonen har altså forverret seg. Det andre han sa, var, […], ikke finn på å sende noen flyktninger til noe sted der de ikke har noe nettverk eller har en familie. Og det gjelder også til Kabul. Vi vet at situasjonen har forverret seg. Og det er veldig gode grunner til å si at situasjonen vil forverre seg ytterligere.

Ikke bare skyldes det at Taliban og andre har varslet at de vil trappe opp angrepene, men det skyldes også at det nå flommer flyktninger inn fra Iran og Pakistan, som blir sendt hjem mot sin vilje. Og det vet vi vil forverre situasjonen betraktelig når det gjelder den humanitære tilstanden.

I et land som Afghanistan, som mangler så mye, og som har så mange som håper på et leveverdig liv. Så […] for folk som har interesse av at sikkerheten skal ødelegges enda mer. Og derfor så er det budskapet fra […], hør på hva FNs høykommisær for flyktninger har å si, følg nøye med situasjonen. For se som det var sikkert for, for tre månder siden, et halvt år siden, så er det kanskje ikke sikkert i dag, og kanskje ikke sikkert om to måneder.

Så mitt budskap er, nå må vi være varsomme. Vi må være varsomme med å sende folk dit. Fordi situasjonen kan forandre seg. Og da må man være helt sikker på at vi ikke sender ut noen som kan risikere livet sitt, i den situasjonen som oppstår nå og som oppstår senere. Og så er det en forpliktelse for oss, å vise solidaritet med afghanerne her hjemme. La de som er her, få sjansen til å være ressurser i det norske samfunnet. Man må også stå på videre med det solidaritetsarbeidet vi skal drive i Afghanistan. Gi det afghanske folk et håp om at det går an å finne et leveverdig liv. Vi må utålmodig jobbe videre for bygging av skoler, bygging av helsevesenet, bygging av infrastruktur, slik at det er mulig for fler å se for seg et helt nytt Afghanistan. Bare da kan sikkerheten trygges, i et land som over så lang tid blitt herjet av kriger og har blitt ødelagt.

Og det jeg i hvert fall så, er at det finnes mange sterke […] afghanere med en stolthet som i den fortvilende situasjonen som vi har nå, bærer bud om at kanskje det er mulig, med et nytt Afghanistan senere.

Beret Werner, Støttenettverket for afghanske flyktninger

Tusen takk til Ågot Valle. Når politiet kom i natt, så visste vi ikke om vi måtte si farvel til våre venner for alltid. Nå har dem splitta afghanerne som gikk 650 kilometer fra Trondheim til Oslo.

Lars-Henrik Michelsen, leder Unge Venstre

DSC_0109.jpgKjære alle sammen. Bjarne Håkon Hansen er historieløs. Jeg kan aldri huske å ha lest i historiebøkene at under andre verdenskrig, så ble nordmenn og andre europeere som flyktet fra krig, møtt med en holdning om at nei, det finnes en eller annen trygg dal, en eller annen trygg fjord, eller […] hvor det ikke kriges, som dere skal tilbake til. Jeg kan ikke huske å ha lest i historiebøkene at de som flyktet fra Norge under andre verdenskrig, ble møtt med at nei du, du er ung, du er ressurssterk, du er mann, og du bør aller helst reise tilbake til Norge for å kjempe.

Den historieløsheten som er bevist de siste ukene i Norge, er en skam. Og de politikerne som sitter med ansvaret, enten det er i Regjeringskvartalet der borte, eller på Stortinget bak meg, de kommer til å gå inn i historiebøkene. Og det kommer til å stå at de sviktet det mest fundamentale i vår verden, nemlig humanismen.

Jeg leste i nyhetene i går at så langt har tusen mennesker blitt sendt ut av Norge. Av disse tusen, så sies det at det blant annet er to hundre barn, som ble sendt ut av landet, selv om de hadde bodd mer enn tre år i et asylmottak. Av de tusen så er det også somaliere som har blitt sendt ut til et krigsherjet land. Og det er afghanere som nå blir sendt tilbake til et land i krig.

Etter valget i 2005, så ble det lovet at vi skulle få en inkluderingsminister. I stedet for, har vi fått en deporteringsminister. Og det kan jeg ikke akseptere.

Kjære alle sammen. Dette er en bevegelse som ikke har dreid seg om ett parti, eller en av oss selv. […]. Og det er rett og slett en sånn en bevegelse. Jeg vet ikke hvor mange dager jeg har holdt en appel, og nå begynner det snart å bli nok med appeller. Det vi trenger nå er handling, fordi at i går kveld ble 21 personer arrestert for å bli tvangssendt, fordi de gjorde noe så modig som å gå ut av skjulet sitt og si til norske myndigheter: Her er vi. Mennesker uten lovlig oppholdstillatelse i Norge. De ønsker å bli i landet vårt. Og svaret var nei, vi sendte dem helt hjem.

[…], det er SV, det er Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, KrF, og alle andre organisasjoner hvor det finnes et snev av […] med humanisme. La oss gå inn i historiebøkene som de som faktisk gjorde det riktige. Og lot afghanerne få bli Norge, fordi at det var krig i Afghanistan. Man kan ikke være godt tjent av å bo i et land hvor det […] å sende soldater til et land enn å sende sivile folk.

Stå på!

Olav Magnus Linge, organisasjonssekretær, Sosialistisk Ungdom

DSC_0119.jpgKjære alle sammen. Det våre afghanske venner har blitt utsatt for de siste dagene, er både uakseptabelt, unødvendig og ufattelig. Det er usakseptabelt for mennesker blir sendt tilbake til et land i krig. Mennesker som er på flukt. Som frykter for sine liv. Det er uakseptabelt fordi […]. […] og krigen sprer seg, og rammer stadig fler mennesker på en stadig mer brutal måte. Å sende mennesker tilbake til krig er uakseptabelt.

Og det er unødvendig fordi vi har tid. Tid til å gi alle en skikkelig behandling. Tid til å finne ut om alle de som er sendt tilbake ennå er i live. Eller om de er i andre land eller drept i krigen. Det er også fullstendig ufattelig. Ja vi vet Bjarne Håkon Hansen og Libe Rieber Mohn har ført en inhuman og brutal flyktningepolitikk også før denne saken. Men likevel er det og blir det ufattelig at mennesker som kommer til vår dør, flyktende fra en krig vi fører, blir møtt med stengte porter og avvisning. Det er ufattelig den retorikken som Libe Rieber Mohn, og Bjarne Håkon Hansen og andre har ført. Med stigmatisering og utsending og grove karakteristikker av mennesker på flukt.

De afghanerne som nå er tilbake, har først gått en lang marsj. En lang marsj hvor de har møtt både det verste og beste i det norske samfunnet. Den verste retorikken, den verste behandlinga. Men også den beste humaniteten, fra folk som har åpnet sine hjem, sine organisasjoner, sine kirker og sine skoler til de som har gått den lange marsjen. Den marsjen har endt med bud om hjemsending for mange. Men likevel har marsjen gjort at andre kan gå langt lettere veier i tiden som kommer.

Cecilie Nordfeldt, Informasjonsutvalget, Afghanistankomiteen i Norge

DSC_0129.jpgFørst vil jeg si at afghanernes protest er en konstruktiv, demokratisk ytring og en verdig markering fra en gruppe mennesker som ofte er maktesløse i vårt samfunn. Svake grupper har alltid måttet ty til ekstreme midler for å kjempe for sin rett. Det gjaldt arbeidere i 1800-tallets Europa, og det gjelder flyktninger i Europa i dag. De afghanske flyktningene har lykkes med å få vanskelige problemstillinger på dagsorden, det berømmer jeg dem for!

Vi i Afghanistankomiteen ber norske myndigheter om å rette oppmerksomhet mot den massive tvangsrepatrieringen av Afghanske flyktninger som pågår i disse dager, og den humanitære katastrofen dette er i ferd med å skape i Afghanistan, på toppen av en stadig forverret sikkerhetssituasjon.

Vi er bekymret over utviklingen i Afghanistan. Sikkerhetssituasjonen har blitt stadig mer alvorlig de to siste årene, og urolighetene brer seg nå til områder som tidligere har vært betraktet som relativt trygge. Den stigende uroen skaper i dag flere internt fordrevne, på flukt i eget land. Samtidig har nabolandene Iran og Pakistan iverksatt planer om å stenge flyktningleire og deportere afghanere som oppholder seg i de to landene.

I dag er det rundt 2,1 millioner registrerte afghanske flyktninger i Pakistan. Pakistanske myndigheter ønsker en snarlig retur av flyktningene, og har stengt to flyktningleire den siste måneden, og har bekreftet at ytterligere to leire vil bli stengt innen 13. august. Videre har pakistanske myndigheter uttalt at de vil deportere alle uregistrerte afghanske flyktninger (et sted mellom 300.000 og 1 million personer).

I Iran er situasjonen den samme. Bare i løpet av mai i år, ble nesten 100.000 afghanske flyktninger deportert fra Iran og dumpet langs den afghanske grensen, mange uten verken penger eller tilgang til eiendelene sine. Iranske myndigheter sier de skal deportere 1 million afghanere som oppholder seg i Iran innen mars 2008.

Det finnes til sammen fem millioner afghanske flyktninger i Iran og Pakistan, til tross for at om lag fire millioner har returnert fra disse landene siden 2002, noen frivillig, andre fordi de ikke lenger var velkomne der de var.

I dag er Arbeidsledighet, fattigdom og hjemløshet allerede et betydelig problem i Afghanistan. Dette gjelder ikke minst i Kabul, som vokste fra å være en by med 500 000 innbyggere i 2002 til fire millioner i 2006. FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, advarte allerede i fjor Norge mot repatriering av afghanske flyktninger til en kritisk og ustabil humanitær situasjon.

UNHCR har markert tydelig hvor de mener grensen bør gå: Personer som har blitt drevet på flukt av krig eller konflikt, skal ikke henvises til en prekær humanitær situasjon som internflyktninger. Denne anbefalingen dreier seg ikke (eller i alle fall ikke primær) om den enkelte flyktning, men om hvordan veksten av internflyktninger påvirker utviklingssituasjonen i Afghanistan negativt.

Samtidig som sikkerheten og den humanitære situasjonen har blitt forverret siden i fjor, har vi opplevd at også rettsikkerheten og ytringsfriheten rammes:
-De gamle krigsherrene har nå gjennom vedtak i parlamentet i Kabul gitt seg selv amnesti for sine kriminelle handlinger i fortid, og i nåtid.
-Den kritiske kvinnelige parlamentarikeren Malalay Joya har blitt suspendert.
-Nylig ble to kvinnelige afghanske journalister, Sanga Amach og Zakia Zaki, drept. Selv om såkalt ”æresdrap” ikke kan utelukkes i det første tilfellet, er det en trist påminning om at sikkerheten er blitt dårligere. Zaki var blitt truet av lokale kommandanter.
-Det fremsettes trusler mot (Tolo TV og) uavhengige aviser

De som skulle ta vare på sikkerheten for journalister, regjeringen og parlament, har vært mer opptatt av å forsøke å begrense ytringsfriheten og stanse kritikere. Dersom den foreslåtte, restriktive, medieloven vedtas i sin nåværende form, vil den være et nytt skritt i gal retning.

Det er dessverre lite som tyder på at situasjonen i Afghanistan vil bedres i overskuelig fremtid.

Afghanistankomiteen i Norge mener det er uforsvarlig å returnere flyktninger til Afghanistan slik den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen er i dag.

Takk

Erling Borgen

DSC_0137.jpgDette handler om anstendighet og det handler om menneskerettigheter. Det handler også om Norges helt spesielle ansvar for flyktninger fra Afghanistan fordi Norge deltar i krigen i Afghanistan. Norske F16-fly bomber i Afghanistan. Norske våpenfabrikker, Raufoss og Kongsberg, deltar i krigen i Afghanistan.

I forrige uke vedtok i en såkalt hasteflysak å kjøpe fire Hercules-fly til pris av 3600 millioner fra våpenfabrikanten Lockheed Martin som lager atomvåpen. Begrunnelsen til dette, var at situasjonen nå er så usikker og så farlig og så mye mer dramatisk enn før at vi trenger disse Hercules-flyene raskt i Afghanistan.

Men plass til 40-50 afghanske flyktninger i Norge, det har vi ikke. Jeg var en gang i tiden norsk korrespondent i Latin-Amerika. Hver torsdag klokka 16, rundt på Plaza de Mayo, Maiplassen i hovedstaden Buenos Aires, gikk mødrene på Maiplassen med fotografier, som de de afghanske flyktningene sitter med her. Og så sto det “¿Dónde están?”. Hvor er de? De forsvunnede. De som ble hentet av militærdiktaturet. Og nå spør jeg: Hvor er de afghanske flyktningene som rømmer fra krigen vi er med på, og som sitter i fengsel akkurat nå. ¿Dónde están? Slipp dem løs. Gi afghanerne anstendighet.

Beret Werner, Støttenettverket for afghanske flyktninger

Foran oss her, sitter noen av Norges modigste mennesker. De som har kommet ut av skjulet sitt og sagt at vi vil være her. Men vi vil ikke være her ulovlig. Vær så snill, ikke send dem tilbake til krigen. Jeg vil gjerne gi det siste ordet til deres talsperson, Zahir Athari.

(mer kommer senere)

Arrangement onsdag kveld

June 20th, 2007

I dag har det også vært ved stortinget.. Det ble først appell ved

Terje Skaufjord (Afghanistankomiteen)

Dessverre – du er en ung mann og ressurssterk, dra hjem! Det er alltid noe feil med asylsøkere og flyktninger. De stemmer ikke med bildet av slik de skal være. Den riktige asylsøkeren har omtrent aldri satt sine bein i Norge. Det erjo derfor så få får asyl her i landet. De som får bli, får opphold på humanitært grunnlag. Fordi Norge er snille, vi viser humanitær forståelse, selv om egentlig asyl ikke inngis.

De afghanske asylsøkerne er blitt “stemplet” – ja fordi det er entydig negativt m,ent – som unge og ressurssterke menn. Fryktelig – ikke sant. Smak på det. Både unge, ressurssterke og menn. Tre feil på en gang.

For å klare å flykte den lange ruten fra Afghanistan til Norge, inn i Festung Europa, tror jeg en trenger i hvert fall to av disse egenskapene. Det er ikke for hvor hvem som helst. Du bør være langt over snittet både psykisk og fysisk for å klare påkjenningen. Kanskje ikke så rart at det i det siste har kommet færre familier og flere unge menn. Og ideal-asylsøkeren til Libe Rieber Mohn og Arild Stokkan Grande: gamle, ressurssvake kvinner, klarer neppe å ta seg fram til Norge i disse dager.

Hvilket Afghanistan er det disse ressurspersonene ikke vil tilbake til? Alle kjenner til situasjonen med Taliban og selvmordsbombere, og amerikanernes forkjærlighet for å bombe først og spør etterpå, som har tatt livet av mange unge, og sikkert ressurssterke menn.

Men jeg tror at for ressurssterke unge menn er det et moment som er langt verre: Alle de gamle krigsherrer har nå gjennom parlamentet gitt seg sjøl amnesti for sine kriminelle handlinger i fortid og nåtid. Nylg åpnet bandittene i Hezbi Islami kontor i Kabul, og flere andre byer i Afghanistan. Og straks partiet deres var lovlig ijgne, sto 40-50 av de såkalte uavhengige i parlamentet frem som Hezbi-folk.

Mange av våre afghanske flyktninger har flyktet fra disse folkene. Nå, med USAs og norsk hjelp, har krigsherrene fått enda bedre spillerom for sin virksomhet, som er en trussel for alle ressurssterke, unge afghanske menn, så fremst de ikke vil underlegge seg beskyttelsen til en av dem.

Med USAs og NATOs hjelp styrer krigsherrene. Det skal vi fortsatt bruke milliarder på å støtte. Senest tre Herkulesfly til 3,5 milliarder kroner. Men vi kan ikke la noen afghanske unge menn få bli i landet. Da bruker nemlig Norge ressursene feil.

Deretter entret Thomas Dybdahl scenen. Videre ble det appell ved Mujtaba Mastoor fra Afghansk ungdomsforening. Neste artist var BigBang. Øystein Greni sa blant annet “Dere støtter en god sak. De som sitter bak oss her burde skamme seg, men jeg tror de vet det også.”

Deretter ble det appell ved

Dag Hareide fra Nansenskolen

Hei! Ja, vi har et forslag. Det er undertegnet av fylkesordfører i Oppland og ordføreren i Lillehammer. Begge to er fra Arbeiderpartiet, og rektor ved Høyskolen i Lillehammer og meg – som rektor for Nansenskolen.

Vi tar ikke standpunkt til dette om disse 45 og de andre som er i skjul, skal bli i Norge, eller om de skal dra til Afghanistan. Vårt forslag går på en måte midt i mellom disse steile frontene. Og de er ment å kanskje være en tredje vei ut av det. I hvert fall håper vi at det skaper en fruktbar forvirring.

Utgangspunktet er: Disse menneskene har vært i Norge. 45 av dem har vandret fra Trondheim og hit, og kanskje hatt meninsfulle dagene i sine liv, sier de. Før det har de vært her i 3-6 år. Enten har de blitt holdt skjult, vekk fra det norske i et asylmottak, eller de har måttet skjule seg fra politiet i en kjeller, de har ikke fått noe tilbud om arbeid og utdanning. Altså 3-6 år av sitt liv som stort sett på mange måter har gått med til å bryte dem ned som mennesker.

Er dette nyttig? Er dette verdig? Hvis vi nå tenker oss at disse skulle reise til Afghanistan, hva hadde da vært fornuftig? Jeg kommer fra Nansenskolen på Lillehammer. Der er det nå en gruppe som består av mennesker fra ca. 15 forskjellige land. Det som er felles for de landene er at de er i krig eller har vært i krig de siste ti årene. Noen av dem er flyktninger i Norge med oppholdstillatelse. Andre kommer fra disse landene og bor i de landene. De er der for å lære om hvordan man skaper fred. Hvordan man løser konflikter. Hvordan man jobber demokratisk. Dette har vi til og med statsstøtte til.

Hvis nå, disse skal sendes tilbake til Afghanistan, sammenlign da med hva vi gjør. Vi bruker i år 1100 millioner kroner – mer enn i noe annet land. Halvparten omtrent til militære, halvparten til sivil hjelp. Hvordan bruker vi disse pengene? Pøser dem ut fra Utenriksdepartementet? Kanskje kan det være noe nyttig i det? La oss si vi bruker en million kroner på en norsk hjelpearbeider, som er der ett år. Det er sjelden de er der ett år, de er der som regel seks måneder eller mindre. De kan ikke det lokale språket, de er på nivået med en tredjeklassing i barneskolen. Det er uhyre gå, jeg vet om en her i gruppa, kanskje to-tre, norske som har peiling på afghansk kultur og historie. Mens disse menneskene som står mellom oss her, som er illegale i Norge, de har den kunnskapen. Og jeg vet at det er folk i utenriksdepartementet som gjerne ville tenke sånn. Men det er også folk i Arbeids og… hva het det? In.. Et eller annet.. Departementet, som mener noe annet.

Så hvorfor da ikke tenke at disse asylmottakene, kan gjøres om til akademier? Og hvis de nå ikke skal til Afghanistan, men skal være hjemme i Norge, er det da fornuftig å bryte mennesker ned i løpet av tre til seks år? I en situasjon i et land hvor vi skriker etter arbeidskraft, og folk kommer i arbeidsfør alder, og kunne gå inn. Uansett løsninger hadde det ikke vært fornuftig å behandle mennesker på en menneskeverdig måte? Gi utdanning. Vi bruker altså millioner av kroner på å holde disse menneskene bort fra det norske samfunnet.

Jeg har spurt, hva kunne dere tenke dere for utdanning? Og Zahir Athari svarte først og fremst menneskerettigheter. Fordi de er en generasjon som ikke har levd i noe annet enn krig. Som har vært i sine 30-35-25 år de har levd, hele tiden vært i en eller annen form for diktatur, og de vil gjerne lære noe om demokratiet. Jeg må si jeg skammer meg litt over måten de har lært det på i de 3-6 årene de har vært her.

Kunne vi ikke snu disse asylmottakene om til akademier? Det er FNs dag for flyktninger, og temaet er “opphold i verdighet og trygghet”, det er det internasjonale temaet, som er denne dagen, når vi sitter og venter på politiet som skal rydde en plass. Opphold i verdighet og trygghet. Og så har det blitt kommentert dette forslaget som kom fra Høyskolen i Lillehammer, fra Nansenskolen, og med underskrift fra fylkesordfører og ordfører i Lillehammer, at vi kan godt tenke oss å tilby et opplegg. Et forsøk. Når du skal snakke til byråkrater så må du alltid begynne med å si at det skal være et forsøk, vi skal ikke endre noen regler her, men det skal være et forsøk.

Og så får vi da til det svar at vi kan jo ikke belønne de menneskene som har sultestreiket eller som har marsjert. Skal de liksom få lov fremfor de andre? Men så er det jo faktisk bare sånn det norske demokratiet fungerer. Det er noen som tør å stå frem og vise ansikt. Det uttrykket har vi jo. Man ga det og det et ansikt. Jeg husker borti domkirken her, så var det et ektepar som ble viet for en del år siden. En av dem endte opp som en kronprinsesse, og hun ble sagt å gi de ugifte mødrene et ansikt. Og da gråt til og med jeg en tåre.

Det handler om, tror jeg, og jeg vil takke dere som har marsjert, stått frem og vist deres ansikt og lagt ansiktene ut på Internett, i stedet for å gjemme dere bort. For det er fler som dere. Det finnes etiopere, eritreere, som for eksempel er ureturnerbare, de vil ikke bli tatt i mot, de kan ikke sendes ut, og de eksisterer i skyggenes dal i Norge. Derfor er vi nødt til å gripe tak i dette, og Norge er et av de få landene, vestlig land, som ikke på en eller annen måte normaliserer forholdene for mennesker som må leve i slike vilkår.

Så vårt forslag er, takk for at dere har gitt et ansikt, hvis dere kan gå foran er det andre som kan komme etter, gjør om asylmottakene til akademier!

Her kan dere lese brevet som ble sendt fra Lillehammer med forslaget om utdanning.

Maria Orieta entret deretter scenen. Nabi Dilnewas sang deretter Til ungdommen. Siste appell ble ved Lars Henrik Mikkelsen fra Unge venstre. Tonna Brix spilte deretter noen låter. Og Nabi Dilnewas avsluttet den kulturelle delen med sang og dambura.

Avslutningsvis ble en ballong med en rekke av være ønsker, skrevet på små lapper, sluppet og fløy avsted med vinden.

(mer detaljert tekst kommer)

Nå er klokka kvart på 11 og vi sitter her fremdeles sammen med en stor gruppe mennesker som støtter oss.

Arrangement på tirsdag

June 20th, 2007

I dag ble det appeller ved Eskil Pedersen fra sentralstyret i AUF og Thomas Tallaksen fra sentralstyret i SU. Deretter ble det musikk ved Nama Al-Ward og Hege Rimestad. Etter Rimestad og Al-Ward, entret Jester, Elling, Bjørn Birra Rummelhoff, Sheperd og Wolverine scenen.

Jeg håper vi slipper å gjøre dette til en tradisjon,

sa Elling, da han nevnte fjorårets konserter. Etter dems opptreden, entret Maria Due og Jan Martin Eiklo scenen.

Arrangement på Eidsvoll plass

June 19th, 2007

Program ved Eidsvoll plass tirsdag 19. juni klokka 17:00

  • Malika Rasmussen Makouf
  • Marie Due
  • Nama Al-ward
  • Hege Rimestad
  • Jester med venner
  • Nabi Dilnewas (marsjdeltaker)
  • Terroristene
  • Appeller og hilsener

Program ved Eidsvoll plass onsdag 20. juni klokka 17:00

  • Maria Orieta
  • Aziz (marsjdeltaker)
  • TonnaBrix
  • BigBang
  • Appeller og hilsener

Arrangement på Eidsvoll plass

June 16th, 2007

Arrangementet ved Stortinget ble åpnet ved konferansier Erling Borgen. Første appelant var pilegrimsprest i Nidaros, Rolf Martin Synnes.

Kjære venner. Kjære afghanske venner spesielt. Gjennom årene er det mange som har ønsket å gå fra Trondheim til Oslo. Jeg har sagt at det er ikke mulig. It is impossible. Det nytta ikke å si det til dere. Dere ville gå og dere gjorde det. Gratulerer. Jeg er imponert.

Og jeg forstår at når vi tenker på hva dere kommer fra, krig har vært deres virkelighet i hele deres liv. Dere har vært borti verre ting før enn å gå Trondheim Oslo. Førtifem stykk har gått på vegne av kanskje 1000 afghanere, som gjemmer seg i vårt samfunn. Dere kunne ha vært gode borgere av vårt land, og så har vi ikke råd til å ta i mot dere. Men vi har råd til å bruke 800 millioner til krig i Afghanistan. Det er ikke det at jeg er mot UDI. Vi trenger det. Vi trenger politi. Selvsagt gjør vi det. Men vi trenger ikke folk som sitter på et kontor og lar det gå prestisje i menneskeskjebner. Det er lov å si at man har tatt feil.

Det forunderer meg.. Enkelte menensker har større tro på UDI sine vurderinger enn presten har på Gud.

Vi vet at uroen i Afghanistan brer seg i dag. Våre venner vil ikke sendes tilbake og bli en del av krigen. De sier de en gang vil vende tilbake og bli en del av freden og gjenoppbyggingen av sitt land.

Fridtjov Nansens land. Fredsprisen sitt land.. Kan ikke sende mennesker tilbake til krig.

Deretter holdt Zahir Athari en appell:

After walking 65 miles, we are back to you again, here. And this is very good. And you see this beautiful, tired and determined faces, that were walking all this way from Trondheim to Oslo. And I feel honored by that I was with them. From the 19th of May until Today. A turning point for us. And I hope it is a turning point for Norwegian society and Norwegian refugee policy as well.

There are hundreds of Afghans living underground here in Norway. Every second, every minute they are afraid of handcuffs, of prison, of deportation. It is the same situation we had in Afghanistan, during the war and now. Every moment it was possible that a gunman could come and take your dearest, and you were not able to see him or her again. Here in Norway it is two years we have been living in such a situation. Police are every night coming several times in each Afghans apartment to arrest them. To put handcuffs on their hands, and deport them back to the war. Last year it leaded to hungerstrike, and since that time, since the stop of the hungerstrike, 165 Afghan refugees have been deported. Noone know where they are. Are they alive? Are they dead? Are they in prison? Are they free? Are they inside Afghanistan or outside of Afghanistan?

And noone give response, noone feels responsibilty to give us an answer about where they are. And hundreds of Afghans are underground here in Norway, under the hunting. We don’t feel safe at home. We don’t feel safe at the street. We don’t feel safe at night. We don’t feel safe during day. It was very hard to decide, to dare, to come public, but we did it, and I am happy of that.

We decided to walk 65 miles, through the pilegrimage road, to meet the Norwegian people. And this time to talk with the Norwegian people and what they think for us. What they want about us. What we gained, was so much solidarity, support, love, kindness and hospitality, and it was surprising, every day we were walking on surprises. It is why we didn’t understand really, when we were in Lillestrøm, that we are here agian, back. When we started from Trondheim, each face were closed, angry, depressed, sad and tragic. But during the way, the faces were blossoming, and becoming open, and now you see that each faces has smile on their lips after walking, because they got solidarity and smiles on the way.

This was first time in our life, that we went to people publically and they were supporing us so much. So it is a turning point for all our lives. We walked through the seasons, there was winter at Dovre, summer in Hamar. We walked through the history – for a thousand year, thousands of wishes that have been carried by pilgrims from Oslo to Trondheim. And we walked through pure nature. Beautiful hills, mountains, valleys, rivers and waterfalls, and we were hearing the song of birds at Fokkstua. And we met thousands of people on our way, farmers, students, teachers, priests. And this was sort of taking the curtain of, and we saw the reality.

When we were closer to Oslo, some of us were saying that it looks like our home, we are happy that we are back here. But there was an irony to it. We do not have a home. From this night, the fear again will start, who will be the next? Who will be deported? Who will have the handcuffs at the night or at the morning?

So we stretched our hands to Norwegian people and they supported us. Now we ask you to, together with us, to stretch your hand towards the Norwegian authorities, to give shelter to these refugees, until some day they can return safely to their country. And ask the Norwegian authorities to, instead of spending money to keep them away in isolated camps and to keep them away from socity, to let them learn something, to have education, and have peaceful normal experience of life, so if tomorrow they are returning back to Afghanistan, they can build human rights and democracy. This is the contribution to human rights and democracy, not F16s and special forces.

Some say they are young men, why are they not going to build their country – this is just a war? We are a generation of war. We are born in the war. We are grown in the war. For whole of our lives we were trying to find a safe place in the world, when we were walking through detention centers, handcuffs, borders and barbed wires and prisons. To go to a school or study to get education was a dream and still is a dream that never came true. So help us, so that our dream can come true, and then we can return back, to Afghanistan, and build the country.

Otherwise, noone of us can help our society nowhere. If these five or six years while these persons have been living in Norway, if they had possibility of education, today each one of them would have a profession. If they could return back, even if they could accept the danger, but they were positive in Afghanistan, and now still, we are running away from police, we are out of legal status, still noone is recognizing our right of life.

We are happy of the march, but I am here, to declare formally that we don’t have any roof, except this small tent you see here, and we do not have any ground except what you see here. And we will stay in front of the Parliament. Here. We will not move from here. Because we do not want to send our people back to underground life. Because we think we are not criminals. We do not want to be treated like criminals. Since we did not commit any crime, why should we go underground?

This is now a matter, we ask Norwegian authorities and Norwegian people to solve this situation in a way that gives dignity to us and also is good for Norwegian people and society. So from tonight we are here, because we don’t have any other place. This is the last place we can have in the world. We ask for your support and the other step is started. What we had to, we already did. We explained to you in a way that was understandable. But now we are expecting from you, something. that can give us a hope for a better future. Thank you.

Deretter ble det appeller ved Unge venstre, Marianne Borgen. Marianne Borgen er SVs ordførerkanditat og medlem av bystyret. Her er hennes appell:

Kjære pilegrimsfarere, kjære afghanere, kjære alle sammen. Det er med glede, ydmykhet og solidaritet, jeg som Oslopolitiker står her, i møte med dere som har gått fra Trondheim til Oslo i en måned, for å få fokus på den fortvilelse og lidelse dere og det Afghanske folk daglig utsettes for.

Å gå pilegrimsfredt er en demokratisk ytring det står respekt av, og den har gjort inntrykk på mange langs hele ruta dere har gått.

Det er viktig at også folkevalgte lokalpolitikere engasjerer seg i flyktningepolitikken. Oslo har lange tradisjoner for å ta i mot folk som kommer til byen, både som flyktninger og innvandrere. Oslo er den eneste reelt flerkulturelle byen i Norge, og det er vi stolte av. Det beriker byen hver dag. I Oslo skal alle være velkomne!

Oslo skal også være en by som er opptatt av fred, forsoning og internasjonal solidaritet. Vi skal være en by, der politikere tør og vil lytte til menneskers erfaringer og fortvilelse. Vi vil også ha en by med politikere som kjemper for at Menneskerettighetene oppfylles og at menneskeverdet ivaretas.

Afghanistan er et land i krig. For ca. et år siden, i forbindelse med sultestreiken foran domkirken, ble norske myndigheter sterkt kritisert av Høykommisæren for flyktninger (UNHCR), fordi Norge ikke fulgte FNs anbefalinger knyttet til retur av flyktninger til Afghanistan. Dette førte blant annet til at Utlendingnemndas Stornemnd, nå vurderer de prinsipielle sidene rundt dette.

Hva stornemnda kommer fram til, vil ikke bare avgjøre framtida til kanskje to hundre afghanere som helnge har befunnet seg i Norge i en uviss og særdeles vanskelig situasjon, men vil også sette en viktig standard for norsk asylpolitikk i årene som kommer. Det vil være et sentralt bidrag til å avklare Norges forhold til FNs anbefalinger og vil samtidig etablere en del av de normer som skal ligge i bunnen for vårt møte med mennesker på flukt fra land preget av krig og konflikt.

SV kjemper for en rausere og mer human flyktningepolitikk. Det gjør vi på Stortinget, i Regjering og i kommunestyrene. Vi vil at FNs anbefalinger skal gølges. I tillegg bør norske myndigheter velge å la fler få opphold på humanitært grunnlag, i solidaritetens og menneskeverdets navn.

Norske myndigheter må nå erkjenne at situasjonen i Afghanistan har forverret seg i løpet av det året som er gått siden sultestreiken på domkirkeplassen. Også norske forskere som arbeider med Afghanistan, som seniorforsker ved Institutt for fredsforskning Kristian Berg Harpviken og førsteamanuensis ved Journalistutdanningen Elisabeth Eide, har i tydelige ordelag fremhevet den ustabile situasjonen i Afghanistan og de svært vanskelige forholdene for asylsøkere som vender tilbake.

Når Norge returnerer asylsøkere til Afghanistan, returnerer Norge personer til et land i krig. At store grupper asylsøkere i Norge, i år etter år, lever i en uviss og fortvilet situasjon, med angst og utrygghet, er uverdig.

Ingen skal sendes tilbake til krig og utrygghet!

Siste appell ble ved Audun Lysbakken fra SV. Etter appellene, ble det musikk. Martin Hagfors, som også spilte under sultestreiken og andre arrangementer i fjor, spilte Let’s all move to Afghanistan, Blood for Oil, Home of the brave, Hey revolution now make piece with the holy cow.

Deretter spilte Bugge Wesseltoft mens Sissel Endresen sang.

Deretter sang marsjdeltaker Nabi Dilnewas Kringsatt av fiender, og deretter Homeless forever og Still Homeless, mens han spilte dambura, med Baran Kurd på perkusjon.

Avslutningsvis sa Baran Kurd noen ord, og sang:

First of all I would like to thank all of you. Friends. Good friends. And I will say thank you, for you strength. For your belief. And say thank you for you for giving all what you have given along the way. I appreciate what you have given. I hope that the others who have been recieving also appreciate that.

I want to sing a song for you. It is a maqam, withouth any ryhtm. It is a dispartion from the sole earth.

Asylmarsjen har nådd målet

June 16th, 2007

Etter besøket ved Jakob kirke, gikk marsjen videre, over Youngstorget, og videre forbi Oslo domkirke, hvor mange av oss i fjor deltok i den 26. dager lange sultestreiken. Vår pilegrimsferd endte opp, bærende på et håp, ved Stortinget i Oslo.

Asylmarsjen møtte Samir Almohamadawi

June 16th, 2007

DSC_0516.JPGFra Bispegården, gikk turen videre til Jakob kirke i Hausmanns gate. Der viste vi vår støtte og symptati til irakiske Samir Almohamadawi, som har sultestreiket i 25. dager i Oslo. Først tvers over lokalene til UDI, og etter å ha blitt fjernet, flyttet seg til den dystre gressflekken i skyggen under trærne ved Jakob kirke. Almohamadawi har fått endelig avslag på søknaden om opphold i Norge, og prostesterer mot å sendt til Lierskogen asylmottak, før han videre blir tvangsutsendt til Irak.

Møtet med biskop Kvarme i Bispegården

June 16th, 2007

Etter solidaritetslunsjen i Furuset kirke, gikk turen videre til Helsfyr. En stor gruppe mennesker, kanskje hundre eller mer, ventet der på oss, for å gå det siste stykket sammen med oss.  Disse fulgte oss det aller siste stykket av pilegrimsleden, og vi endte opp ved Bispegården i Gamlebyen, hvor vi ble mottatt av biskop Ole Christian Kvarme.

I bispegården fikk ble vi servert et enkelt måltid tomatsuppe.

(mer tekst kommer)

Next »