Politiet aksjonerte 00:47

June 21st, 2007

DSC_0423.jpgKlokka 00:47 i natt – under en time etter FNs internasjonale flyktningedag var avsluttet, dukket operativ uteleder fra Oslopolitiet opp. Han informerte Zahir Athari om at politiet hadde leid inn en buss, og alle afghanerne skulle inn i bussen, for sÃ¥ Ã¥ transporteres til Grønland politistasjon. To minutter etterpÃ¥, dukket nærmere 25 politifolk opp der vi sov foran Stortinget. De fulgte oss inn i bussen, en etter en.

I tillegg var det et titalls politifolk som jobbet i og rundt bussen, og et lite stykke opp i Stortingsgaten sto enda en tropp med nærmere 15-20 politifolk og observerte situasjonen. Da vi alle var ombord i bussen, ble vi kjørt videre til Grønland politistasjon.

Klikk her for flere foto.

Arrangement onsdag kveld

June 20th, 2007

I dag har det også vært ved stortinget.. Det ble først appell ved

Terje Skaufjord (Afghanistankomiteen)

Dessverre – du er en ung mann og ressurssterk, dra hjem! Det er alltid noe feil med asylsøkere og flyktninger. De stemmer ikke med bildet av slik de skal være. Den riktige asylsøkeren har omtrent aldri satt sine bein i Norge. Det erjo derfor sÃ¥ fÃ¥ fÃ¥r asyl her i landet. De som fÃ¥r bli, fÃ¥r opphold pÃ¥ humanitært grunnlag. Fordi Norge er snille, vi viser humanitær forstÃ¥else, selv om egentlig asyl ikke inngis.

De afghanske asylsøkerne er blitt “stemplet” – ja fordi det er entydig negativt m,ent – som unge og ressurssterke menn. Fryktelig – ikke sant. Smak pÃ¥ det. BÃ¥de unge, ressurssterke og menn. Tre feil pÃ¥ en gang.

For å klare å flykte den lange ruten fra Afghanistan til Norge, inn i Festung Europa, tror jeg en trenger i hvert fall to av disse egenskapene. Det er ikke for hvor hvem som helst. Du bør være langt over snittet både psykisk og fysisk for å klare påkjenningen. Kanskje ikke så rart at det i det siste har kommet færre familier og flere unge menn. Og ideal-asylsøkeren til Libe Rieber Mohn og Arild Stokkan Grande: gamle, ressurssvake kvinner, klarer neppe å ta seg fram til Norge i disse dager.

Hvilket Afghanistan er det disse ressurspersonene ikke vil tilbake til? Alle kjenner til situasjonen med Taliban og selvmordsbombere, og amerikanernes forkjærlighet for å bombe først og spør etterpå, som har tatt livet av mange unge, og sikkert ressurssterke menn.

Men jeg tror at for ressurssterke unge menn er det et moment som er langt verre: Alle de gamle krigsherrer har nå gjennom parlamentet gitt seg sjøl amnesti for sine kriminelle handlinger i fortid og nåtid. Nylg åpnet bandittene i Hezbi Islami kontor i Kabul, og flere andre byer i Afghanistan. Og straks partiet deres var lovlig ijgne, sto 40-50 av de såkalte uavhengige i parlamentet frem som Hezbi-folk.

Mange av våre afghanske flyktninger har flyktet fra disse folkene. Nå, med USAs og norsk hjelp, har krigsherrene fått enda bedre spillerom for sin virksomhet, som er en trussel for alle ressurssterke, unge afghanske menn, så fremst de ikke vil underlegge seg beskyttelsen til en av dem.

Med USAs og NATOs hjelp styrer krigsherrene. Det skal vi fortsatt bruke milliarder på å støtte. Senest tre Herkulesfly til 3,5 milliarder kroner. Men vi kan ikke la noen afghanske unge menn få bli i landet. Da bruker nemlig Norge ressursene feil.

Deretter entret Thomas Dybdahl scenen. Videre ble det appell ved Mujtaba Mastoor fra Afghansk ungdomsforening. Neste artist var BigBang. Øystein Greni sa blant annet “Dere støtter en god sak. De som sitter bak oss her burde skamme seg, men jeg tror de vet det ogsÃ¥.”

Deretter ble det appell ved

Dag Hareide fra Nansenskolen

Hei! Ja, vi har et forslag. Det er undertegnet av fylkesordfører i Oppland og ordføreren i Lillehammer. Begge to er fra Arbeiderpartiet, og rektor ved Høyskolen i Lillehammer og meg – som rektor for Nansenskolen.

Vi tar ikke standpunkt til dette om disse 45 og de andre som er i skjul, skal bli i Norge, eller om de skal dra til Afghanistan. Vårt forslag går på en måte midt i mellom disse steile frontene. Og de er ment å kanskje være en tredje vei ut av det. I hvert fall håper vi at det skaper en fruktbar forvirring.

Utgangspunktet er: Disse menneskene har vært i Norge. 45 av dem har vandret fra Trondheim og hit, og kanskje hatt meninsfulle dagene i sine liv, sier de. Før det har de vært her i 3-6 år. Enten har de blitt holdt skjult, vekk fra det norske i et asylmottak, eller de har måttet skjule seg fra politiet i en kjeller, de har ikke fått noe tilbud om arbeid og utdanning. Altså 3-6 år av sitt liv som stort sett på mange måter har gått med til å bryte dem ned som mennesker.

Er dette nyttig? Er dette verdig? Hvis vi nå tenker oss at disse skulle reise til Afghanistan, hva hadde da vært fornuftig? Jeg kommer fra Nansenskolen på Lillehammer. Der er det nå en gruppe som består av mennesker fra ca. 15 forskjellige land. Det som er felles for de landene er at de er i krig eller har vært i krig de siste ti årene. Noen av dem er flyktninger i Norge med oppholdstillatelse. Andre kommer fra disse landene og bor i de landene. De er der for å lære om hvordan man skaper fred. Hvordan man løser konflikter. Hvordan man jobber demokratisk. Dette har vi til og med statsstøtte til.

Hvis nÃ¥, disse skal sendes tilbake til Afghanistan, sammenlign da med hva vi gjør. Vi bruker i Ã¥r 1100 millioner kroner – mer enn i noe annet land. Halvparten omtrent til militære, halvparten til sivil hjelp. Hvordan bruker vi disse pengene? Pøser dem ut fra Utenriksdepartementet? Kanskje kan det være noe nyttig i det? La oss si vi bruker en million kroner pÃ¥ en norsk hjelpearbeider, som er der ett Ã¥r. Det er sjelden de er der ett Ã¥r, de er der som regel seks mÃ¥neder eller mindre. De kan ikke det lokale sprÃ¥ket, de er pÃ¥ nivÃ¥et med en tredjeklassing i barneskolen. Det er uhyre gÃ¥, jeg vet om en her i gruppa, kanskje to-tre, norske som har peiling pÃ¥ afghansk kultur og historie. Mens disse menneskene som stÃ¥r mellom oss her, som er illegale i Norge, de har den kunnskapen. Og jeg vet at det er folk i utenriksdepartementet som gjerne ville tenke sÃ¥nn. Men det er ogsÃ¥ folk i Arbeids og… hva het det? In.. Et eller annet.. Departementet, som mener noe annet.

Så hvorfor da ikke tenke at disse asylmottakene, kan gjøres om til akademier? Og hvis de nå ikke skal til Afghanistan, men skal være hjemme i Norge, er det da fornuftig å bryte mennesker ned i løpet av tre til seks år? I en situasjon i et land hvor vi skriker etter arbeidskraft, og folk kommer i arbeidsfør alder, og kunne gå inn. Uansett løsninger hadde det ikke vært fornuftig å behandle mennesker på en menneskeverdig måte? Gi utdanning. Vi bruker altså millioner av kroner på å holde disse menneskene bort fra det norske samfunnet.

Jeg har spurt, hva kunne dere tenke dere for utdanning? Og Zahir Athari svarte først og fremst menneskerettigheter. Fordi de er en generasjon som ikke har levd i noe annet enn krig. Som har vært i sine 30-35-25 år de har levd, hele tiden vært i en eller annen form for diktatur, og de vil gjerne lære noe om demokratiet. Jeg må si jeg skammer meg litt over måten de har lært det på i de 3-6 årene de har vært her.

Kunne vi ikke snu disse asylmottakene om til akademier? Det er FNs dag for flyktninger, og temaet er “opphold i verdighet og trygghet”, det er det internasjonale temaet, som er denne dagen, nÃ¥r vi sitter og venter pÃ¥ politiet som skal rydde en plass. Opphold i verdighet og trygghet. Og sÃ¥ har det blitt kommentert dette forslaget som kom fra Høyskolen i Lillehammer, fra Nansenskolen, og med underskrift fra fylkesordfører og ordfører i Lillehammer, at vi kan godt tenke oss Ã¥ tilby et opplegg. Et forsøk. NÃ¥r du skal snakke til byrÃ¥krater sÃ¥ mÃ¥ du alltid begynne med Ã¥ si at det skal være et forsøk, vi skal ikke endre noen regler her, men det skal være et forsøk.

Og så får vi da til det svar at vi kan jo ikke belønne de menneskene som har sultestreiket eller som har marsjert. Skal de liksom få lov fremfor de andre? Men så er det jo faktisk bare sånn det norske demokratiet fungerer. Det er noen som tør å stå frem og vise ansikt. Det uttrykket har vi jo. Man ga det og det et ansikt. Jeg husker borti domkirken her, så var det et ektepar som ble viet for en del år siden. En av dem endte opp som en kronprinsesse, og hun ble sagt å gi de ugifte mødrene et ansikt. Og da gråt til og med jeg en tåre.

Det handler om, tror jeg, og jeg vil takke dere som har marsjert, stått frem og vist deres ansikt og lagt ansiktene ut på Internett, i stedet for å gjemme dere bort. For det er fler som dere. Det finnes etiopere, eritreere, som for eksempel er ureturnerbare, de vil ikke bli tatt i mot, de kan ikke sendes ut, og de eksisterer i skyggenes dal i Norge. Derfor er vi nødt til å gripe tak i dette, og Norge er et av de få landene, vestlig land, som ikke på en eller annen måte normaliserer forholdene for mennesker som må leve i slike vilkår.

Så vårt forslag er, takk for at dere har gitt et ansikt, hvis dere kan gå foran er det andre som kan komme etter, gjør om asylmottakene til akademier!

Her kan dere lese brevet som ble sendt fra Lillehammer med forslaget om utdanning.

Maria Orieta entret deretter scenen. Nabi Dilnewas sang deretter Til ungdommen. Siste appell ble ved Lars Henrik Mikkelsen fra Unge venstre. Tonna Brix spilte deretter noen låter. Og Nabi Dilnewas avsluttet den kulturelle delen med sang og dambura.

Avslutningsvis ble en ballong med en rekke av være ønsker, skrevet på små lapper, sluppet og fløy avsted med vinden.

(mer detaljert tekst kommer)

Nå er klokka kvart på 11 og vi sitter her fremdeles sammen med en stor gruppe mennesker som støtter oss.

Arrangement på tirsdag

June 20th, 2007

I dag ble det appeller ved Eskil Pedersen fra sentralstyret i AUF og Thomas Tallaksen fra sentralstyret i SU. Deretter ble det musikk ved Nama Al-Ward og Hege Rimestad. Etter Rimestad og Al-Ward, entret Jester, Elling, Bjørn Birra Rummelhoff, Sheperd og Wolverine scenen.

Jeg håper vi slipper å gjøre dette til en tradisjon,

sa Elling, da han nevnte fjorårets konserter. Etter dems opptreden, entret Maria Due og Jan Martin Eiklo scenen.

Støtte fra folkevalgte i Oslo

June 19th, 2007

Karima Abd-Daif, bystyre i Oslo(AP), Balasingham Yogarajah, bystyre i Oslo(AP), Reza Rezaee, bystyre i Oslo og Sagene bydelsutvalg(SV), Erling Folkvord, bystyre i Oslo(RV), Jennie Johnsen, bystyre i Oslo(V) har startet et støtteinitiativ blant folkevalgte i Oslo.

Dette støtteinitiativet har til nå fått 46 underskrifter. Her kan finne dokumentet: Støtte fra folkevalgte i Oslo

Brev til Stortinget

June 19th, 2007

Fredag 15. juni sendte vi et brev til Stortinget ved stortingspresident Thorbjørn Jagland, hvor informerte om vår reise langs pilegrimsleden, om vår situasjon og våre ønsker. Vi etterspurte også et møte med Stortingets ledelse. Vi har ennå ikke mottatt svar på denne henvendelsen.

I går sendte vi en ny henvendelse til Stortinget, hvor vi viste til brevet av 15. juni.

Brevene kan leses i sin helhet her:  2007-06-18 – Brev til Stortinget

Arrangement på Eidsvoll plass

June 19th, 2007

Program ved Eidsvoll plass tirsdag 19. juni klokka 17:00

  • Malika Rasmussen Makouf
  • Marie Due
  • Nama Al-ward
  • Hege Rimestad
  • Jester med venner
  • Nabi Dilnewas (marsjdeltaker)
  • Terroristene
  • Appeller og hilsener

Program ved Eidsvoll plass onsdag 20. juni klokka 17:00

  • Maria Orieta
  • Aziz (marsjdeltaker)
  • TonnaBrix
  • BigBang
  • Appeller og hilsener

Nedetid på www.asylmarsj.no

June 19th, 2007

Deler av helgen og mandag var Internett-sider og e-post til asylmarsj.no nede. Mange spørsmål har dukket opp rundt dette. Nedetiden skyldtes uforusette hendelser i forbindelse med vedlikehold av server, og alt fungerer nå som normalt igjen.

Kl 18:49.

June 18th, 2007

Kl 18:49.

Foran storting og kl 10:04

June 17th, 2007

Foran storting og kl 10:04

Arrangement på Eidsvoll plass

June 16th, 2007

Arrangementet ved Stortinget ble åpnet ved konferansier Erling Borgen. Første appelant var pilegrimsprest i Nidaros, Rolf Martin Synnes.

Kjære venner. Kjære afghanske venner spesielt. Gjennom årene er det mange som har ønsket å gå fra Trondheim til Oslo. Jeg har sagt at det er ikke mulig. It is impossible. Det nytta ikke å si det til dere. Dere ville gå og dere gjorde det. Gratulerer. Jeg er imponert.

Og jeg forstår at når vi tenker på hva dere kommer fra, krig har vært deres virkelighet i hele deres liv. Dere har vært borti verre ting før enn å gå Trondheim Oslo. Førtifem stykk har gått på vegne av kanskje 1000 afghanere, som gjemmer seg i vårt samfunn. Dere kunne ha vært gode borgere av vårt land, og så har vi ikke råd til å ta i mot dere. Men vi har råd til å bruke 800 millioner til krig i Afghanistan. Det er ikke det at jeg er mot UDI. Vi trenger det. Vi trenger politi. Selvsagt gjør vi det. Men vi trenger ikke folk som sitter på et kontor og lar det gå prestisje i menneskeskjebner. Det er lov å si at man har tatt feil.

Det forunderer meg.. Enkelte menensker har større tro på UDI sine vurderinger enn presten har på Gud.

Vi vet at uroen i Afghanistan brer seg i dag. VÃ¥re venner vil ikke sendes tilbake og bli en del av krigen. De sier de en gang vil vende tilbake og bli en del av freden og gjenoppbyggingen av sitt land.

Fridtjov Nansens land. Fredsprisen sitt land.. Kan ikke sende mennesker tilbake til krig.

Deretter holdt Zahir Athari en appell:

After walking 65 miles, we are back to you again, here. And this is very good. And you see this beautiful, tired and determined faces, that were walking all this way from Trondheim to Oslo. And I feel honored by that I was with them. From the 19th of May until Today. A turning point for us. And I hope it is a turning point for Norwegian society and Norwegian refugee policy as well.

There are hundreds of Afghans living underground here in Norway. Every second, every minute they are afraid of handcuffs, of prison, of deportation. It is the same situation we had in Afghanistan, during the war and now. Every moment it was possible that a gunman could come and take your dearest, and you were not able to see him or her again. Here in Norway it is two years we have been living in such a situation. Police are every night coming several times in each Afghans apartment to arrest them. To put handcuffs on their hands, and deport them back to the war. Last year it leaded to hungerstrike, and since that time, since the stop of the hungerstrike, 165 Afghan refugees have been deported. Noone know where they are. Are they alive? Are they dead? Are they in prison? Are they free? Are they inside Afghanistan or outside of Afghanistan?

And noone give response, noone feels responsibilty to give us an answer about where they are. And hundreds of Afghans are underground here in Norway, under the hunting. We don’t feel safe at home. We don’t feel safe at the street. We don’t feel safe at night. We don’t feel safe during day. It was very hard to decide, to dare, to come public, but we did it, and I am happy of that.

We decided to walk 65 miles, through the pilegrimage road, to meet the Norwegian people. And this time to talk with the Norwegian people and what they think for us. What they want about us. What we gained, was so much solidarity, support, love, kindness and hospitality, and it was surprising, every day we were walking on surprises. It is why we didn’t understand really, when we were in Lillestrøm, that we are here agian, back. When we started from Trondheim, each face were closed, angry, depressed, sad and tragic. But during the way, the faces were blossoming, and becoming open, and now you see that each faces has smile on their lips after walking, because they got solidarity and smiles on the way.

This was first time in our life, that we went to people publically and they were supporing us so much. So it is a turning point for all our lives. We walked through the seasons, there was winter at Dovre, summer in Hamar. We walked through the history – for a thousand year, thousands of wishes that have been carried by pilgrims from Oslo to Trondheim. And we walked through pure nature. Beautiful hills, mountains, valleys, rivers and waterfalls, and we were hearing the song of birds at Fokkstua. And we met thousands of people on our way, farmers, students, teachers, priests. And this was sort of taking the curtain of, and we saw the reality.

When we were closer to Oslo, some of us were saying that it looks like our home, we are happy that we are back here. But there was an irony to it. We do not have a home. From this night, the fear again will start, who will be the next? Who will be deported? Who will have the handcuffs at the night or at the morning?

So we stretched our hands to Norwegian people and they supported us. Now we ask you to, together with us, to stretch your hand towards the Norwegian authorities, to give shelter to these refugees, until some day they can return safely to their country. And ask the Norwegian authorities to, instead of spending money to keep them away in isolated camps and to keep them away from socity, to let them learn something, to have education, and have peaceful normal experience of life, so if tomorrow they are returning back to Afghanistan, they can build human rights and democracy. This is the contribution to human rights and democracy, not F16s and special forces.

Some say they are young men, why are they not going to build their country – this is just a war? We are a generation of war. We are born in the war. We are grown in the war. For whole of our lives we were trying to find a safe place in the world, when we were walking through detention centers, handcuffs, borders and barbed wires and prisons. To go to a school or study to get education was a dream and still is a dream that never came true. So help us, so that our dream can come true, and then we can return back, to Afghanistan, and build the country.

Otherwise, noone of us can help our society nowhere. If these five or six years while these persons have been living in Norway, if they had possibility of education, today each one of them would have a profession. If they could return back, even if they could accept the danger, but they were positive in Afghanistan, and now still, we are running away from police, we are out of legal status, still noone is recognizing our right of life.

We are happy of the march, but I am here, to declare formally that we don’t have any roof, except this small tent you see here, and we do not have any ground except what you see here. And we will stay in front of the Parliament. Here. We will not move from here. Because we do not want to send our people back to underground life. Because we think we are not criminals. We do not want to be treated like criminals. Since we did not commit any crime, why should we go underground?

This is now a matter, we ask Norwegian authorities and Norwegian people to solve this situation in a way that gives dignity to us and also is good for Norwegian people and society. So from tonight we are here, because we don’t have any other place. This is the last place we can have in the world. We ask for your support and the other step is started. What we had to, we already did. We explained to you in a way that was understandable. But now we are expecting from you, something. that can give us a hope for a better future. Thank you.

Deretter ble det appeller ved Unge venstre, Marianne Borgen. Marianne Borgen er SVs ordførerkanditat og medlem av bystyret. Her er hennes appell:

Kjære pilegrimsfarere, kjære afghanere, kjære alle sammen. Det er med glede, ydmykhet og solidaritet, jeg som Oslopolitiker står her, i møte med dere som har gått fra Trondheim til Oslo i en måned, for å få fokus på den fortvilelse og lidelse dere og det Afghanske folk daglig utsettes for.

Å gå pilegrimsfredt er en demokratisk ytring det står respekt av, og den har gjort inntrykk på mange langs hele ruta dere har gått.

Det er viktig at også folkevalgte lokalpolitikere engasjerer seg i flyktningepolitikken. Oslo har lange tradisjoner for å ta i mot folk som kommer til byen, både som flyktninger og innvandrere. Oslo er den eneste reelt flerkulturelle byen i Norge, og det er vi stolte av. Det beriker byen hver dag. I Oslo skal alle være velkomne!

Oslo skal også være en by som er opptatt av fred, forsoning og internasjonal solidaritet. Vi skal være en by, der politikere tør og vil lytte til menneskers erfaringer og fortvilelse. Vi vil også ha en by med politikere som kjemper for at Menneskerettighetene oppfylles og at menneskeverdet ivaretas.

Afghanistan er et land i krig. For ca. et år siden, i forbindelse med sultestreiken foran domkirken, ble norske myndigheter sterkt kritisert av Høykommisæren for flyktninger (UNHCR), fordi Norge ikke fulgte FNs anbefalinger knyttet til retur av flyktninger til Afghanistan. Dette førte blant annet til at Utlendingnemndas Stornemnd, nå vurderer de prinsipielle sidene rundt dette.

Hva stornemnda kommer fram til, vil ikke bare avgjøre framtida til kanskje to hundre afghanere som helnge har befunnet seg i Norge i en uviss og særdeles vanskelig situasjon, men vil også sette en viktig standard for norsk asylpolitikk i årene som kommer. Det vil være et sentralt bidrag til å avklare Norges forhold til FNs anbefalinger og vil samtidig etablere en del av de normer som skal ligge i bunnen for vårt møte med mennesker på flukt fra land preget av krig og konflikt.

SV kjemper for en rausere og mer human flyktningepolitikk. Det gjør vi på Stortinget, i Regjering og i kommunestyrene. Vi vil at FNs anbefalinger skal gølges. I tillegg bør norske myndigheter velge å la fler få opphold på humanitært grunnlag, i solidaritetens og menneskeverdets navn.

Norske myndigheter må nå erkjenne at situasjonen i Afghanistan har forverret seg i løpet av det året som er gått siden sultestreiken på domkirkeplassen. Også norske forskere som arbeider med Afghanistan, som seniorforsker ved Institutt for fredsforskning Kristian Berg Harpviken og førsteamanuensis ved Journalistutdanningen Elisabeth Eide, har i tydelige ordelag fremhevet den ustabile situasjonen i Afghanistan og de svært vanskelige forholdene for asylsøkere som vender tilbake.

Når Norge returnerer asylsøkere til Afghanistan, returnerer Norge personer til et land i krig. At store grupper asylsøkere i Norge, i år etter år, lever i en uviss og fortvilet situasjon, med angst og utrygghet, er uverdig.

Ingen skal sendes tilbake til krig og utrygghet!

Siste appell ble ved Audun Lysbakken fra SV. Etter appellene, ble det musikk. Martin Hagfors, som ogsÃ¥ spilte under sultestreiken og andre arrangementer i fjor, spilte Let’s all move to Afghanistan, Blood for Oil, Home of the brave, Hey revolution now make piece with the holy cow.

Deretter spilte Bugge Wesseltoft mens Sissel Endresen sang.

Deretter sang marsjdeltaker Nabi Dilnewas Kringsatt av fiender, og deretter Homeless forever og Still Homeless, mens han spilte dambura, med Baran Kurd på perkusjon.

Avslutningsvis sa Baran Kurd noen ord, og sang:

First of all I would like to thank all of you. Friends. Good friends. And I will say thank you, for you strength. For your belief. And say thank you for you for giving all what you have given along the way. I appreciate what you have given. I hope that the others who have been recieving also appreciate that.

I want to sing a song for you. It is a maqam, withouth any ryhtm. It is a dispartion from the sole earth.

« Prev - Next »